søndag 19. februar 2012

Det var ikke slutt likevel

Samme dag som jeg trodde jeg hadde sett det jeg skulle se av husødeleggelser, fikk vi en emergencycall og måtte kaste oss rundt for å reise til landsbyen Saadet Thala. Der var ødeleggelsene allerede i full gang når vi ankom.
Ett «bolighus», to brønner (bildet over) og to shelters for dyr ble ødelagt. Destruktive handlinger er tøft å bivåne. Hvorfor skjer dette?
video
Videoen http://www.youtube.com/watch?v=G_oCBgY8waQ  viser hvordan buldoseren knuser et hus, hvordan menneskene prøver å redde sine eiendeler før huset deres knuses og hvordan en kvinne faller sammen i sjokk og fortvilelse. I bakgrunn høres lyden av hvordan en av brønnene pigges i stykker. I begynnelsen av videoen er det jeg som roper fortvilt – uten at noen bryr seg om det….
Min sveitsiske kollega Eva, trøster en av damene som har mistet huset sitt.

onsdag 15. februar 2012

Det går mot slutten...

...for mitt opphold blant palestinere og israelere på de okkuperte palestinske områdene.
Går det mot slutten for palestinernes mulighet til å bo i område C på Vestbredden også? 
I går var vi igjen vitne til husødeleggelser her. Over 100 mennesker ble husløse i landsbyen Rahwa- 10 hus ble revet. Like mange sauer ble uten tak over hodet- 10 fjøs ble revet. Og til slutt, for å fullende oppdraget skyflet bulldoseren jord over 15 bikuber. Hva kaller vi sånt?
Jeg har brukt opp mine ord og krefter på dette nå. Om en uke er jeg hjemme i trygge Norge. Full av inntrykk og opplevelser. Men også full av tristhet og håpløshet. Hva har jeg bidratt med her? Hvilken framtid har menneskene her?
Et nytt team med friske, energiske ledsagere tar over om en liten uke. Jeg ønsker de lykke til.

tirsdag 7. februar 2012

Breking the silence...

«Dette er mitt land, men jeg og sauene mine blir ukentlig jaget vekk av soldater». Dette sier bonden Mohammed fra landsbyen Um Al Amad.
I to dager har jeg fått være med å gjete sauer på beitemarkene til Mohammed. Jeg har aldri vært med å gjete sauer før. Det har vært en erfaring som jeg vil ta med meg resten av livet; Stillheten, det nye grønne gresset som er som en delikatesse for sauene som har stått inne hele vinteren, mandeltrær i full blomst og den stolte bonden som har en imponerende kontroll på sin saueflokk med sine helt spesielle rop, kurringer, plystring osv. For en imponerende fagperson.
Mandeltrærne blomstrer her på Vestbredden nå
Dag en var en stille og rolig dag for oss gjeterne på marken. En gjennom god opplevelse for både mennesker og dyr.
Dag to startet rolig, men etter en times tid kom en militærjeep med to soldater og fortalte høflig at Mohammed ikke fikk lov å gresse sauene på den åsen han gjorde. Det var en sikkerhetstrussel ovenfor bosetterne i den ulovlige israelske bosettingen Ot`neil som ligger på okkupert palestinsk område. Mohammed er provosert til det ytterste over å bli nektet adgang til egen beitemark. Han oppleves som sint og fortvilet på en gang. Se kort video under da stillheten ble brutt....
  video
«Breaking tihe silence» kom for meg når soldatene kom. De kom og brøt stillheten og den gode atmosfæren som er til å ta og føle på når gjeter og sauer samhandler.
Breaking the silence har også en annen betydning. Det er en organisasjon for modige israelske soldater som har tjenestegjort på okkupert palestinsk område. De gjør en strålende jobb gjennom å bryte stillheten i forhold til hva som foregår av overgrep og trakasering overfor palestinere. Les mer om disse modige x-soldatene her>>> http://www.breakingthesilence.org.il/ 

torsdag 26. januar 2012

Vi dør litt inni oss hver gang..

Det sier Eid Suleiman, innbygger av Um al Kher om hva som skjer når israelske myndigheter river deres hus. Onsdag 25. januar 2012 skjedde det igjen.
Et av barna sitter i ruinene av huset. Den israelske bosettingen i bakgrunn.
Foto: Kristoffer Eriksson EAPPI SHH
Tidlig onsdag morgen fikk vi meldingen vi har frykta i 2 måneder her i South Hebron Hills. Det pågår riving av hus i beduinlandsbyen Um al Kher. Kom så fort dere kan. Allerede er mange internasjonale og journalister til stede når vi ankommer. 
Buldoseren er ferdig med sitt ødeleggende arbeid. Tilbake sitter en enslig mor og hennes 9 barn uten tak over hodet. 
"Mor" og Hamed Quawasmeh fra FN i ruinene av det som var familiens hus for en time siden.
Sikkerhetsgrunner er hovedårsaken til rivingen. Huset ligger for nærme den israelske bosettingen Karmel...
 Den yngste sønnen og meg i ruinene av huset. Foto: Kristoffer Eriksson EAPPI SHH
Disse beduinene ble fordrevet fra Negev-ørkenen på begynnelsen av 1950 tallet, og bosatte seg her sør på Vestbredden. De israelske bosetterne kom hit på begynnelsen av 1980 tallet. 
Under sees en video fra onsdagens hendelse. Den israelske bosettingen utvider med flere hus, "fredsduene" har en travel jobb... og palestinerne leter etter eiendeler i ruinene. Sterke scener å være vitne til. 
video

Noen flere bilder:
Det meste av inventaret ble reddet ut før buldoseren rev huset.

Te-glassene - selve symbolet på palestinernes gjestfrihet
Flere av barna i familien

søndag 22. januar 2012

Regnbuen

De som kjenner meg, ville nok ikke beskylde meg for å være spesielt poetisk.
På en av mine sårt tiltrengte fridager ble det plutselig en annen "dans".
Jeg har sjekket inn på et flott hotell i utkanten av Jeriko. Jeg føler meg som en veldig privilegert og heldig mann. Her har jeg et varmt rom, king size seng, varmt vann i badekaret, velkomstfrukt- og kaker, jaccuzi, spa osv osv.
Aldri har jeg følt det så godt med litt luksus. Jeg føler at jeg begynner å bli varm og tørr helt inn til «beinmargen» igjen.

Men så var det poesien da; Jeg leser litt i en sånn hotelbrosjyre som alltid er å finne på hotelrom. Der er det en artikkel som heter «Regnbuen». Den starter med et dikt av William Wordsworth:

Mitt hjerte banker ekstra når jeg ser regnbuen på himmelen
Sånn var det i begynnelsen av mitt liv
Sånn er det nå som jeg er blitt voksen
Sånn må det bli når jeg blir gammel
Eller, la meg dø

Når jeg har lest diktet og ser ut av vinduet, og skuer den flotte utsikten over Jeriko jeg har fra mitt rom. Hva ser jeg? Jo nettopp, en regnbue.
Regnbuen over Jeriko fikk plutselig en viktig betydning. Håp om «bedre vær» for meg som har tenkt å sykle i ørkenen i morra. Men enda viktigere; Håp om en framtid for menneskene på palestinsk område som prøver å skape noe. Skape en framtid. Vise at de kan turisme de også. Håp om at noen «hellig-land-turister» vil legge en overnatting eller to til dette flotte hotellet i Jeriko. Foreløpig er jeg den eneste gjesten her. Det skal komme en buss med Sør-koreanere i kveld. Det gir litt håp.
Litt mer av utsikten fra mitt hotellvindu over vakre Jeriko

lørdag 21. januar 2012

3 demonstrasjoner på en dag

Jeg har deltatt aktivt i min første demonstrasjon. Hvorfor først nå? Jeg har vel ikke hatt noe å demonstrere for tidligere i mitt «bløtkakeliv». Dette er den eneste demonstrasjonen vi som deltakere i http://eappi.org/ har anledning til å være i frontlinjen og holde plakater. På alle andre demonstrasjoner er vi henvist til å holde oss langt bak og kun ta bilder og observere.
 Å stå sammen med modige voksne damer i en stille demonstrasjon i en rundkjøring i Vest Jerusalem var for meg en sterk opplevelse. Women in black er israelske damer som demonstrer mot den israelske okkupasjonen av de palestinske områdene.
Les mer om bevegelsen her>>> http://www.womeninblack.org/es/history

Motdemonstranter på andre siden av vegen som forkynner «Stå på med det gode arbeidet dere gjør, militæret»

Turen gikk videre til demonstrasjoner i både Sheikh Jarrah og Silwan. Begge er palestinske boligområder i Øst Jerusalem som opplever at israelske bosettere tar over hus og leiligheter.
"Demonstrasjonen" i Silwan er fredagsbønnen som flyttes ut på gata. Sterkt, stille og fredelig.
I området Silwan er også mange av de palestinske husene truet av arkeologiske utgravninger. 80 hus står på rivningslista.
Alt dette fører også med seg mer vold, frustrasjon og arrestasjoner av unge frustrerte og stressa gutter som igjen fører til opptrapping av sikkerhet som mer politi, soldater etablering av vaktposter osv. 
I Sheikh Jarrah starter demonstrasjoen på et gatehjørne. Etterhvert går man i et demonstrasjonstog rundt til, og helt inn i hagen til husene som er overtatt av israelske bosettere. De fleste som deltar i demonstrasjonen er israelere fra fredsorganisasjoner.

Noen flere bilder:
Demonstrasjonstoget har stoppet opp i hagen foran et hus der israelske bosettere bor i den ene delen og en palestinsk familie i den andre delen. Et telt er satt opp i hagen der fredsaktivister overnatter...
En palestinsk nabo kommer ut med te til demonstrantene. Det er hans måte å vise takknemlighet for at noen bryr seg.
Vaktpost i hagen utenfor et av husene som er tatt over av unge israelske bosettere.


onsdag 18. januar 2012

Bønder i byen

Hva skjer når israelske myndigheter tvangsflytter palestinske bønder fra sine gårder inn til en storby?
I byen Yatta med 100.000 innbyggere her jeg bor i 3 måneder har mange hus, både fjøs og hønsehus i kjelleren.
Det som skjer når en bonde mot sin vilje fordrives fra landet til byen er at han fortsetter å utøve sitt fag i byen.
Adam (bildet) får være representant for bøndene i byen. Han er 11 år og sønn av bonden Ahmed. Ahmed og familien måtte flytte fra landet til byen for noen år siden. Nå utøver han sitt fag i Yatta

Bønder kan sitt fag og er stolte av å produsere mat. Bønder bør få være der det er naturgitte ressurser tilstede for å drive landbruk og husdyrhold.
Det er umulig å gresse sauene i byen. Alt fòr må kjøpes. Fòr er dyrt. Lukt og møkk blir et «problem» i byene. Dyra får sykdommer av å stå i en kjeller i et byhus. Kvalitet på kjøtt, egg og andre produkter forringes.

Dette er ikke en god utvikling!

tirsdag 17. januar 2012

Nyhetsbrev

Et rykende ferskt nyhetsbrev om en landsby her i South Hebron Hills på Vestbredden kan du finne ved å følge denne linken>>>>>  http://www.kirkensnodhjelp.no/Global/Ledsagerprogrammet/Nyhetsbrev/2012_Terje_Stenholt_nyhetsbrev_2_Susiya.pdf

Ellers må jeg beklage litt dårlig med blogging den siste tiden. Det skyldes delvis en rundreise i Israel og ikke minst at jeg har ligget syk noen dager. Stakkars mannen ;)

mandag 9. januar 2012

Raketter fra Gaza

Jeg har hørt og lest om rakettene fra Gaza som skytes inn mot Israel med ujevne mellomrom. I dag har jeg vært i området selv.
Å høre Roni Keidar i organisasjonen http://www.othervoice.org/welcome-eng.htm
fortelle om dialog og fellesskap med enkeltmennesker i Gaza var sterkt. Hun representerer mindretallet i landsbyen hun bor, og de fleste der mener hun er helt på feilspor.
Roni tror på dialog som fredsløsning og at de en dag skal slutte å leve i frykt for at en ny rakett skal treffe huset, hagen, skolen eller barnehagen i landsbyen Netive Ha`asara. Landsbyen er det bebygde området i Israel som ligger nærmest Gaza. Rakettene er primitive og skader kun akkurat der de treffer. 2 mennesker i landsbyen er truffet og drept de siste 10 år. De fleste rakettene treffer jorder eller drivhus utenfor landsbyen. Likevel – når alarmen går, løper alle i nærmeste bombesikre rom
Roni tror IKKE på en gazakrig nr. 2, slik en del israelske politikere snakker om. Hvorfor skulle den virke bedre enn den første (2008) sier hun….
Utsikt mot Gaza by fra en høyde utenfor den israelske landsbyen Netive Ha`asara

I media er det Sderot som nevnes som byen som opplever raketter med ujevne mellomrom. I byen besøkte vi en lekeplass. Lekeplassen har bombesikre «lekerom». Når alarmen går har barna 30-40 sekunder på seg til å løpe inn i det bombesikre lekerommet som sees på bildet under.
Ingen barn i verden skulle behøve å løpe til bombesikre rom!

onsdag 4. januar 2012

A missing link

Godt nytt år til deg som leser bloggen min J

I dag vil jeg skrive litt om veisperringer/roadblocks inn til de palestinske landsbyene her i South Hebron Hills.
Disse er ikke lette å flytte på
For en landsby betyr veiforbindelse blant annet at mat, vann og fòr til dyrene kommer fram på en effektiv måte Også syketransport er et viktig element med tanke på veiforbindelse.
Når veien er stengt må man ta seg fram på esel eller til fots.
Mange av landsbyene her i område C (full israelsk kontroll) ligger slik til at veien deres har en farlig utkjørsel til en moderne vei laget av israelske myndigheter i nyere tid.
Autovern og en haug med stein blokkerer effektivt veien inn til Landsbyen Shuweika

Jeg kan meget godt forstå at det å entre denne moderne veien med en traktor eller en bil fra en gårdsvei kan skape trafikkfarlige situasjoner. Sånn sett forstår jeg veisperringene.
Det jeg "ikke forstår", er at man ikke legger til rette for en annen sikker inn- og utkjørsel for disse landsbyene.
Thats the missing link….