torsdag 26. januar 2012

Vi dør litt inni oss hver gang..

Det sier Eid Suleiman, innbygger av Um al Kher om hva som skjer når israelske myndigheter river deres hus. Onsdag 25. januar 2012 skjedde det igjen.
Et av barna sitter i ruinene av huset. Den israelske bosettingen i bakgrunn.
Foto: Kristoffer Eriksson EAPPI SHH
Tidlig onsdag morgen fikk vi meldingen vi har frykta i 2 måneder her i South Hebron Hills. Det pågår riving av hus i beduinlandsbyen Um al Kher. Kom så fort dere kan. Allerede er mange internasjonale og journalister til stede når vi ankommer. 
Buldoseren er ferdig med sitt ødeleggende arbeid. Tilbake sitter en enslig mor og hennes 9 barn uten tak over hodet. 
"Mor" og Hamed Quawasmeh fra FN i ruinene av det som var familiens hus for en time siden.
Sikkerhetsgrunner er hovedårsaken til rivingen. Huset ligger for nærme den israelske bosettingen Karmel...
 Den yngste sønnen og meg i ruinene av huset. Foto: Kristoffer Eriksson EAPPI SHH
Disse beduinene ble fordrevet fra Negev-ørkenen på begynnelsen av 1950 tallet, og bosatte seg her sør på Vestbredden. De israelske bosetterne kom hit på begynnelsen av 1980 tallet. 
Under sees en video fra onsdagens hendelse. Den israelske bosettingen utvider med flere hus, "fredsduene" har en travel jobb... og palestinerne leter etter eiendeler i ruinene. Sterke scener å være vitne til. 

Noen flere bilder:
Det meste av inventaret ble reddet ut før buldoseren rev huset.

Te-glassene - selve symbolet på palestinernes gjestfrihet
Flere av barna i familien

3 kommentarer:

  1. Trist, ja. Men vi må ikke gi opp! Vi må få denne type informasjon ut. Slike enkelthendelser er for små for nyhetsbyråene, dessverre - og regjeringene i Vesten bryr seg ikke med "insidenter" som dette. Vel - så får heller vi ta på oss oppgaven med å synliggjøre at dette er enkelthendelser som danner et mønster med et klart siktemål: Etnisk rensing. Da ser forhåpentligvis flere alvoret i dette.
    Takk for dokumentasjonen din, Terje.

    SvarSlett
  2. Ja, dessverre kjennes det slik. Vi dør litt inni oss hver gang. Likevel må vi ikke miste HÅPET. Vi må fortsette å fortelle videre hva vi har sett og opplevd.... Folk trenger disse historiene for å få et mer nyansert bilde.
    Lykke til med "innspurten" som ledsager.

    SvarSlett